Skal du leve av å være fisker, kan du ikke være mammadalt. Havet både tar og gir. Og når det tar, kan det være nådeløst. Svart hav, stormer, hushøye bølger og lite eller ingen søvn. Eller tunge garn med feit skrei, nøter fulle av sølvblank fangst og stinne lommebøker.
Joacim Ingolfsen er yrkesfisker. Han vet hvor tøft dette livet er. Med en familie med mange munner som skal mettes og hus med gjeld, nytter det ikke å stå på svaberget og fiske etter småsei. Allsidig er han også. Sesongene er delt opp etter krabbefiske og fiske etter skrei, sei, lyr og lange. Alt leveres til fiskemottak.
– Ja, dette livet kan jo være ganske hardt til tider. Jo mer man tar opp, desto mer slit. Før måtte vi gå på havet ved 5-6-tida om morgenen. Vi lemper ut og opp rundt tusen teiner om dagen. På de beste plassene må vi dra opp teinene hver dag, for de blir så fulle. Det blir skikkelig tungt. Du merker det i hele kroppen når du har vært ute.
– Ja, dette livet kan jo være ganske hardt til tider.
Knapt tid til ei kakskive
Nå har Joacim fått tak i en båt som går fortere. Og det er bedre for familien også. Før så han nesten ikke ungene. Nå tar det kortere tid å komme seg ut og inn fra fiske- og krabbefeltene.
– Vi begynner med krabber rundt første august og er ferdig i midten av november.
– Uten fri?
– Joda. Vi har jo fri søndager. Men vi har tette dager, det blir knapt tid til kakskiver.
Er krabbene virkelig så dumme at de kryper inn i teinene og blir der? Det kan vel ikke være noe stas å være fanget inne i den utspekulerte teina … Fluktåpningen er på 70 mm for yrkesfiskere, mens hobbyfiskerne må nøye seg med 80 mm.
– Dermed vil de minste krabbene komme seg ut og i sikkerhet, sier Joacim.
– Når teinene står ute i to dager, spiser småkrabbene opp agnet og stikker av igjen. Og det er jo godt, for vi kan ikke bruke så liten krabbe.
– Etter ei stund ute blir det et lukka miljø i støvlene.
Gud med på laget
Forfatteren Johan Bojer var kommunenabo til Joacim. Han var fra Rissa og skrev en bok om livet på havet som på ingen måter minner om blanke, solrike sommerdager og idyllisk fiske. I boka «Den siste viking» skildret han det utfordrende livet fiskere hadde. Han skrev om små plasser som Stadsbygd, hvor det var umulig å leve av gårdsbruk alene. Da var det godt å ha en mulighet et langt stykke oppover kysten: Lofoten. Med mengder av fisk og muligheter.
Veien opp dit var strabasiøs, men gutta hadde en sterk gudstro. Derfor følte de seg trygge. De måtte kjempe seg gjennom forferdelig mye kulde og mange piner. De rodde i tolv minusgrader med gjennombløte klær, blemmer i hendene, og uten å ha verken spist eller sovet på flere døgn. Og sjøstøvlene tok de ikke av seg på flere måneder.
Sterk islending
Johan Bojer fikk folk til å forstå hvor hardt fiskeryrket var. De blødde inne i hendene, fikk nesten ikke i seg mat, sov svært lite, og kroppen var opphovnet av kulde. De fikk heller ikke vasket seg oftere enn én gang i måneden da de var på sjøen.
–Kjenner du deg igjen, Joacim?
– Nei, gudskjelov ikke. Men det med støvlene høres kjent ut. Etter ei stund ute blir det et lukka miljø i støvlene. Vi har nok litt bedre båter i dag. I vår islandske Cleopatra Trefjar med 650 hestekrefter har vi det komfortabelt, selv om vi nesten ikke har tid til å legge oss nedpå. For dette livet er hardt mens det står på.
– Gikk Lofoten bra i fjor, Joacim?– Ja, ekstremt bra. Vi ble fort ferdig. Vi fisket litt over 300 tonn på en måned. Bare på to mann!
300 tonn skrei
Sesongene på året varierer for Joacim, som fisker mye i lag med faren sin. Fra første august er det krabbe som gjelder fram til midten av november. Så er det fri til rundt 10. januar. Da er det lofotfiske, som holder på til litt før påske.
– Gikk Lofoten bra i fjor, Joacim?
– Ja, ekstremt bra. Vi ble fort ferdig. Vi fisket litt over 300 tonn på en måned. Bare på to mann!
Joacim kan røpe at lommeboka gjerne legger på seg, mens han sjøl går ned drøssevis av kilo i de strabasiøse periodene. Han kan fortelle historier om torsk på opptil 40 kilo. Gjennomsnittsskreien er på rundt 10 kilo. Så det er digre slasker de må baske med.
– Vi bruker store masker på garnet. Så kan småfisken komme seg unna og heller feite seg opp til vi kommer tilbake et annet år.
– Hva slags agn bruker dere til å lure krabbene?
– Akkurat nå fisker vi med sei, lange og lyr. Vi tar av huene og legger dem til frysing. Resten av fisken havner på mottak.
– Nå er det snart ikke mer tomt igjen å lage veranda på.
Gourmetfangst
Krabbene leveres til Fosen Skalldyr, som håndrenser dem og lager gourmetskall. Både kona og mora til Joacim er med på å reparere og forberede til krabbefisket. Kona syr også agnposer som skal settes på. Faren tar seg av agnfisket. Så det er en solid familiebedrift for Joacim & Co. Selv om fiskeriet tar mye av tida, så får han litt tid til hjemlige sysler.
– Ja, i fritida blir det mye farting med unga. Og så har jeg snekret en del på huset. Nå er det snart ikke mer tomt igjen å lage veranda på.
– Høres ut som du har en snill bank?
– Ja, Bjugn Sparebank er helt topp. Jeg har en kjempekontakt med dem. Jeg har brukt dem siden jeg kjøpte hus som nittenåring.
Ikke helt dødelig fangst
Når vi snakker med Joacim på vårparten skulle man tro at båten får stå og hvile seg litt, men nei. Snart begynner jakten på kongekrabber. Norge har lagt en plan sammen med russerne om å holde bestanden nede.
– Og da blir det «Deadliest catch» på norskekysten?
– Nei, ikke fullt så gæli. Selv om vi har vært borti storm og stiv kuling som gjør det nesten umulig å legge til land.
Så nå er det på’n igjen for Joacim på lofotfiske. Slik beskrev Johan Bojer tilstanden for mannskapet etter altfor mange måneder til sjøs:
”Lars syntes alle om bord begynte å likne hverandre. De stod
stille og så det samme, de tenkte på det samme, alle ansiktene
ble bare vind og vær, himmel og sjø, de likna hverandre mer for
hver dag som gikk.”
Tusen takk skal dere ha, Joacim Ingolfsen og dere andre. Takk for at dere trosser det ville havet for å gi oss god mat på bordet. Respekt!
